Hvordan kan vi hjelpe deg?
callcenter
Filtrere søket

Avstand til...

Avstand til...
Slett

Hotellets fasiliteter

Antall stjerner

Antall stjerner (0 til 5):

Prisklasse

Prisklasse


Type innkvartering

Måltider

Tema


Gjestanmeldelser

Valuta for pengene
Gjestens mening
Anbefalinger
0%
|
50%
|
100%
|

Betalingsmetoder



Siste innlegg fra Hotel blogg


Los Angeles, Palmenes by…

- Hi, I´m from Sweden and I´m stupid! Kredittkortet som var gyldig billett for å komme inn på U2-konserten, lå trygt og godt hjemme i Sverige …

På tide å tørke støv av en gammel reisedrøm, å se “The City of Angels”, Los Angeles. Da det ble klart at U2 skulle ut på ny turnè, var vi selvsagt nysgjerrig på hvilke byer de ville besøke. Da turnèplanen ble lagt ut på nettstedet, falt blikket direkte på LA, og kort tid etter var vi åtte venner som hadde billetter til U2 i “The Forum”. Jeg booket fly direkte og reiseruten innbefattet en uke på stedet. Den første tanken var å besøke Las Vegas noen dager, se konsertene i LA, fly til San Francisco for så å avslutte med en biltur tilbake til LA. Etter å ha fortalt om planene til venner som har vært på disse stedene, ble det klart at det ville være best med uke i Los Angeles, og ikke stresse fra sted til sted. Det får bli Las Vegas en annen gang, og jeg vil definitivt tilbake til California. Vi delte oss i to grupper, fire reiste til Vegas med en gang, mens resten av oss bodde i LA hele uken. Og rådet jeg fikk om å være i LA hele uken viste seg å være et godt råd. Selv om vi var der i en uke, rakk jeg ikke få med meg alt jeg hadde planer om å se.

Los Angeles ligger ved Stillehavet i Sør-California, og har et behagelig subtropisk middelhavsklima. Vi besøkte byen siste uken i mai og opplevde værfenomenet, “June Gloom”. Kjølige morgener med skyer og varme ettermiddager med sol. Om du som turist vil rundt i byen for å se alle severdighetene, er det et must å leie en bil. Og det ble mange timer i bil… Det er en stor by med mye trafikk, så du må regne med at det vil ta tid å cruise mellom de ulike severdighetene. Det er lurt å planlegge hvordan du vil legge opp dagene og kanskje velge et distrikt per dag, slik at du unngår mest mulig kø. Det er et utmerket bussnettverk i byen, men en mister verdifull ferietid på hvert stopp….

Mine erfaringer:

Vi tok direktefly fra Stockholm til Los Angeles og vi landet sent på ettermiddagen. Tidsforskjellen er 9 timer, så for oss landet vi midt på natten svensk tid, vi var derfor ganske slitne da vi ble møtt av våre venner på flyplassen. Tompa og Lotta hadde allerede vært i byen et par dager, så de var våken og glad da de plukket opp Bengt og meg ved utgangen. Vi leide bil og kjørte til Santa Monica. Synet av alle palmene, utsikten over Los Angeles og følelsen av å endelig være på ferie, ga meg frysninger nedover ryggraden.


Santa Monica stranden.

Vi bodde rett på stranden i Santa Monica, fire minutters gange fra den berømte bryggen hvor tivoliet blinker fargerikt hver kveld. To gater unna ligger Third Street Promenade hvor vi shoppet skjorter og sko. Her ligger også rikelig med restauranter, og den beste middagen ble servert på Chipotle Mexican Grill, 1218 3rd St. En dag var det kaos på 3rd Street, og etter en stund oppdaget vi at det var søstrene Kendall og Kylie Jenner som var på besøk i en klesbutikk for å lansere en sommerkolleksjon. Over 500 fans sto i kø for å komme inn i butikken…. Bengt og jeg gikk videre…

Jeg likte å spasere i området rundt Santa Monica Pier. Kaien er over 100 år gammel, og her er det restauranter, butikker, akvarium og fornøyelsesparken Pacific Park. Ved enden av moloen står fiskerne og prøver å fange en fin kveldsmiddag fra Stillehavet. Moloen utgjør også en av endene på den berømte Route 66, og har vært omtalt i mange filmer og TV-serier. Det føltes nesten uvirkelig når lå og solte oss på stranden ved siden av kaien, midt bland alle tårnene som brukes badevaktene og som også ble brukt i TV-serien Baywatch. Men vi våknet til da vi tok en dukkert i det kalde havet, da forstod en at man ikke drømte :)


Santa Monica Pier.

En dag tok vi en lang tur langs Santa Monica Beach og Venice Beach. For et mylder av mennesker og ulike personligheter. «Be yourself» passer ganske bra på folk som oppholder seg på strandpromenaden.


Herlig folkeliv i Venice.

Vi snek seg inn blant butikkene i Gingerbread Court, og her møtte vi Berit fra Sverige som har bodd i Los Angeles siden 1981. Hun fortalte oss at Chaplin og Hendrix hadde bodd i huset vi stod ved, og hun ga oss flere gode tips for oppholdet i byen.


Venice.

Det var en herlig atmosfære rundt Venice søndag ettermiddag. Butikker, salgsboder, musikere, gateartister og trimentusiaster blandet seg med oss turister. På treningsstudioet, Muscle Beach, trente svære muskelmenn på et lite område, og ved siden av folk sto på rulleskøyter og danset til musikk. I skateboard-parken kjørtes det i en tilsynelatende farlig fart, men de hadde allikevel full kontroll. Solen stekte og vi følte tørsten gjøre seg gjeldende. Jeg hadde funnet noen flotte takbarer hjemme før turen, og en av disse skulle ligge i Venice. Til slutt fant vi Erwin Hotel og tok heisen opp til takbaren. Der ble vi møtt av en fantastisk utsikt over LA og Venice Beach. Palmene svaiet foran oss mens vi nøt turens første mojitos:) Jeg anbefaler virkelig et besøk Erwin Hotel Rooftop Bar, 1697 Pacific Avenue.


Erwin Hotel Rooftop bar.

Dagen ble avsluttet på den hyggelige puben, Ye Olde Kings Head, 116 Santa Monica Blvd. Egentlig burde vi slått til og sunget karaoke på puben, for vi kunne knapt vært mer røde i ansiktet enn vi allerede var… Sterk vårsol!

Selvsagt tok vi turistbuss, hop-on hop-off. Vi betalte 44 dollar for et 24-timers pass og kunne benytte 5 ulike ruter. Vi tok bare to av dem, og de gikk rundt Santa Monica, Brentwood, Westwood, Beverly Hills og Hollywood.

I Westwood hoppet vi av bussen og så en bit av UCLA og Los Angeles National Cemetery, hvor falne soldater er begravet. Så gikk vi videre til Pierce Brothers Westwood Village Memorial Park, hvor Marilyn Monroe er gravlagt. Hennes minnetavle har en annen farge enn de andre gravene, det er fordi den må rengjøres så ofte på grunn av alle kyssemerkene… Nabograven er tom, den er reservert av Hugh Hefner, Playboys grunnlegger.


Marilyn Monroes look alikes over alt.

Vi hoppet på bussen igjen, og dro videre gjennom Beverly Hills, Rodeo Drive og Hollywood. Det var en lang dag i solen, og vi så mange kjente steder fra filmens verden. Jeg har alltid satt pris på hop-on hop-off-bussene fordi de gir deg mulighet til å bli kjent med byen, og i tillegg komme deg enkelt fra den ene attraksjon til en annen.


Bussturister.

En annen god utflukt var “Stars Homes”. En klassiker hvor du reiser rundt i små åpne minibusser og ser på kjendisenes hus samt en del av severdighetene i byen. Jeg likte også turen som gikk gjennom de sjarmerende nabolagene i Beverly Hills og Bel Air. Vi dro også opp i fjellene på Mulholland Road, og derfra hadde vi flott utsikt over byen. Vi passerte flotte hus og store eiendommer som tilhørte blant andre, Hugh Hefner, Whoopi Goldberg, Tom Cruise, Jennifer Aniston, Quentin Tarantino og Steven Spielberg. Flere ganger på turen kjørte vi også forbi en av verdens dyreste handlegater, Rodeo Drive. Vi nøyde oss med å se på alle butikkene, det var ikke anledning til å gå inn og prøve finbuksene…. Vi hadde ikke tid…;) Noe jeg allikevel aldri vil glemme, er alle palmer som dekorerer gatebildet i byen, magisk for meg:)


Vakre kvartal i Beverly Hills.

Vi besøkte også selvsagt Hollywood Boulevard med alle stjernene på Walk of Fame. Det føltes som å vandre inn i en filmkulisse. Stjerner på gaten, Dolby Theatre hvor Oscar-utdelingen foregår hvert år, El Capitan Theatre, Roosevelt Hotel og TCL Chinese Theatre.Utenfor Utenfor Chinese Theatre har ca. 200 stjerner sine fot- og håndavtrykk innfelt på fortauet. En dag er det nok min tur… Gaten er full av “look alikes”, som for et par dollar gjerne lar seg fotografere sammen med turister. Vi kunne ikke motstå muligheten da vi så en “look alike” fra filmen “Hangover”….. det ble et veldig bra bilde:) Etter dette gikk jeg «all in» i turistverden og kjøpte, tradisjon tro, en kjøleskapsmagnet på Hollywood Boulevard!


Look alike fra filmen Hangover.

Det var en intens uke, som også inkluderte lunsj i Koreatown. Vi brukte et par timer i bilen for å komme dit så takket være det, fikk vi sett skyskraperne i sentrum fra alle kanter… Litt olympisk historie fikk vi også da vi besøkte Los Angeles Memorial Coliseum. Sommer-OL ble arrangert her i 1932 og i 1984. Du husker kanskje åpningsseremonien i 1984 da Bill Suitor fløy inn over 100 000 tilskuere i en jet-pack. Legendarisk! Coliseum var på min «må se»-liste, og det var også Hollywood-skiltet.


Olympisk historie ved Coliseum.

Vi tok bilen og kjørte opp Beachwood Drive. Flere ganger passerte vi skilt som sa en ikke kunne kjøre der om man ønsker å se Hollywood-skiltet. Tydeligvis trodde vi ikke på advarslene og vi fortsatte langs samme gaten. Til slutt kom vi opp til et fint utsiktspunkt hvor vi var nær nok skiltet til å føle oss tilfreds. Bokstavene er laget av stål fra Australia og de neste 14 meter høye. De er varemerkebeskyttet og eies av Hollywood Chamber of Commerce. Vi så også skiltet når vi besøkte Griffith Observatory, men derfra var utsikten over byen mer forlokkende.


Tompa og jeg ved Hollywoodskiltet.

I Los Angeles er det flere filmstudioer og man kan besøke deres filmsett. Vi valgte å besøke Universal Studios. I USA var det Memorial Day, så selv om det var mandag så var det rolig på veiene når vi kjørte til Universal. Jeg var i midt i turist-esset da jeg gikk mot inngangen og så den store globusen med teksten Universal Studios på.


Universal studios må besøkes.

Vi entret filmens verden og oppdaget til vår glede at det ikke var så mange mennesker i parken, så vi gikk direkte til attraksjonen “Studio Tour”. Her var køen, i henhold til parkens store skjermer, på null minutter. Dette stemte og vi hoppet rett i første og beste vogn, og så bar det av gårde til parkens oppbygde filmsett. Vi kjørte gjennom flere bykulisser fra filmer før vi kjørte videre til “King Kong 360 3D”. Der fikk vi oppleve hvordan King Kong kjempet mot dinosaurer rundt vognen vi satt i, mens vognen ristet og vannet sprutet. Godt gjort! Siden passerte vi kulisser fra “The Grinch”, “Desperate Housewifes”, “Psycho”, “Eartquake” og en stor flyulykke. En veldig artig tur hvor vi også opplevde å bli angrepet av haien fra filmen “Jaws” da vi passerte en liten innsjø.


Haien kom farlig nære på Studio tour.

Vårt neste stopp var attraksjonen “Waterworld”, der det virkelig gikk varmt og vått for seg. De som satt nærmest showet ble grundig gjennombløt av båter og vannscootere som sputet vann. Ild sprutet, folk for til alle kanter, og plutselig landet et fly i vannet rett foran oss… Action på høyt nivå!


Waterworld, bra show i Universal studios.

Dagens beste attraksjon var like rask som den var bra. På “The Mummy ride” kjørte vi en berg -og dalbane innendørs i mørket. I begynnelsen gikk det rolig fremover mens ulike mumier lyste opp og slim falt fra taket over oss… Men plutselig suste vi avgårde i 70 km/t mens vi skrek og lo så tårene rant. Vognen stoppet og vi hadde tid til å puste i noen sekunder før vi satt avgårde igjen… bakover … Dette var dagens absolutt beste tur.

“Jurassic Park” bød på en rafting-tur hvor dinosaurer sprøytet vann over oss. De som hadde unngått å blir våt før den siste utforbakken, ble i hvert fall passe bløt når flåten brøt vannlinjen etter det høye stupet:)

“Animal Actors” tilbød et morsomt show hvor katter, høner, rotter, marsvin, fugler og hunder viste sine kunster.

“Shrek” var en 4D-film, der det stinkende vannet og edderkopper kilte oss på beina. Absolutt verdt å få med seg:)

Uansett hvor du gikk i parken ble det spilt høy filmusikk og stjernenes “look-alikes” gikk rundt og lot seg fotografere sammen med parkens gjester. Utenfor parken ligger kjøpesenteret “City Walk”, der gikk vi på Hard Rock Cafe og spiste middag. Det var en fantastisk dag på Universal!!!

Dagen ble avsluttet med å cruise langs Hollywood -og Sunset Boulevard. Her passerte berømte klubber som Whisky A Go Go, Viper Room, Roxy og Rainbow.


Whisky a Go Go.

Litt om konserten også….

Grunnen til at vi dro til Los Angeles var i utgangspunktet for å se U2. De spilte på den prestisjetunge arenaen «The Forum» i Inglewood. Når en kjøpte billetter ble de registrert på kredittkortet, og kortet var derfor gyldig som billett. På den første konsertdagen morgen, lå jeg i sengen og så på kvitteringen og kredittkortnummeret som ikke stemte overens med hverandre… Jeg hadde tatt med feil kredittkort!!! Det ble mange lange timer å vente før det var tid for å dra til stadion. Vi ble møtt av en av de vakreste arenaene jeg har sett, og det var bare å ordne opp i problemet med en gang. Jeg gikk til billettkontoret og ble møtt av en gigantisk mann på innsiden av døren. Hi, I´m Swedish and I´m stupid! Jeg tenkte den åpningen ville bryte isen litt, men mannen trekker ikke det litt på smilebåndet engang, det gjorde dog mine venner… Jeg fortalte ham hva som hadde skjedd og mannen henviste meg til inngangen. Jeg gikk nervøst videre mot inngangen der jeg selvsagt ble henvist tilbake til billettkontoret. Der valgte en annen kasse og møtte en hyggelig kvinne som fortalte meg å finne en bod ved inngangen, hvor jeg ville få hjelp. Det var heldigvis sant. Mannen i boden roet meg, og det holdt å fremvise førerkort slik at jeg fikk en ny billett og kunne gå inn på arenaen sammen med mine venner. Der møtte vi våre venner som hadde vært i Las Vegas, og det ble et bra vorspiel før det var tid for Bono, vokalisten i U2, til å gå entre scenen og starte showet med sangen “The Miracle (of Joey Ramone)”. Bandet gjorde et bra show, men publikum var ikke helt med på notene. Vi syntes det var skikkelig synd, for det var et fantastisk sted og alle forutsetninger var på plass for en magisk kveld, men forventningene ble aldri innfridd. Det amerikanske publikum nøt showet med øl og mat i munnen i stedet for å synge med. Men vi var selvsagt fornøyd med opplevelsen allikevel.


To bra konserter med U2 fikk vi med oss.

Den andre kvelden var det bare Bengt og jeg som hadde billetter, så vi dro og hilste på min nye bestevenn som hjalp meg med billetten igjen, han kjente meg igjen fra kvelden før… I løpet av dagen var vi litt bekymret for at konserten ville bli kansellert siden U2s mangeårige tour manager, Dennis Sheehan, ble funnet død på sitt hotellrom i Los Angeles. Bandet skrev på sin hjemmeside at de var rammet av et stort tap og sorg, men de ville fortsette turneen i Dennis ånd. Patti Smiths “People have the Power” drønnet ut av høyttalerne og arenaen ble dimmet. Bono kom gående gjennom folkemengden og stod bare en meter fra meg da han gikk opp på scenen og startet showet med den samme sangen som natten før, “The Miracle (of Joey Ramone)”. Publikum og bandet var litt bedre enn den første kvelden, men det tok aldri helt av. Mine favorittnumre var “Beautiful Day” og nydelige “With or Whitout You”.
Tompa, Lotta, Bengt og jeg hadde også bestilt en nostalgikveld i den lille byen Agoura Hills, som ligger nord for Los Angeles. Vi tok bilen og kjørte langs kysten til Malibu, der stirret jeg ut av bilvinduet for å prøve å få et glimt av Lindsey Vonn, som var der på en fotojobb, men hun var ikke å finne. Bilen svingte av på Highway 1 og kjørte nordover gjennom vakre fjell og daler i Santa Monica Mountains. I Agoura Hills gikk vi inn i rock-baren «The Canyon», og det var som om vi gikk inn i en gammel Tarantino-film. Vanskelig å beskrive stedet annet enn… annerledes. Vi fikk bord ved scenen og rakk å spise middag før det var tid for et av reisens høydepunkter, kultbandet Skid Row! Herlig å høre gamle klassiske hits, fremført live i en liten by utenfor Los Angeles. «Big Guns», «18 and life», «I remember You» og «Youth gone wild». Etter konserten kjørte vi til den legendariske klubben «The Rainbow» på Sunset Strip. Det var masse folk ute, ettersom U2 hadde spilte en eksklusiv klubbkonsert på naboklubben, «The Roxy».

En uke er alt for kort tid om du virkelig ønsker å utforske Los Angeles, men vi gjorde vårt beste, og nå venter vi bare på Bruce Springsteens neste turnè, så kan det nok fort bli et nytt besøk til USAs vestkyst:)

Vi høres,
“Lengan”

Populære hoteller å booke i Berlin:

Carmel by the sea
Dette hotellet ligger 300 m fra stranden, 50 m fra et kjøpesenter og 8.5 km fra en golfbane.

Dunes Inn Sunset
Hotellet ligger i hjertet av Hollywood, midt på Sunset Boulevard og 3,2 km fra Beverly Hills.

Figueroa Hotel
I hjertet av Downtown Los Angeles.

Renaissance Palm Springs
Beliggende i San Jacinto fjellene, 3km fra Palm Springs Regional flyplass.

The Garland Hotel
I hjertet av Hollywood, med gratis transport til Universal Studios og Citywalk.

Shangri La at the ocean
Hotellet ligger bare 300 meter fra stranden, i nærheten av Santa Monica Piren, Venice stranden og J. Paul Getty Museum.

Hilton Anaheim
Stort hotell beliggende ved siden av Anaheim Convention Centre og et kvartal fra Disneyland.

Hyatt Regency Long Beach
Beliggende ved den nydelige Rainbow havnen i Long Beach.




Berlin

Få andre europeiske hovedsteder kan skildre med så mange dramatiske hendelser på 1900-tallet som Berlin. Overalt i byen er det monumenter og museer som vitner til om forferdelige krigsårene, selv om nå til dags er Berlin mer kjent for alle endringer som har skjedd de siste tiårene.


Kaiser-Wilhem-Gedächtniskirche som ble bombet i 1943.

2006 ble det arrangert fotball-VM i Tyskland, og jeg hadde alltid drømt om å oppleve fotball-VM fra tribunene. Min daværende samboer, Emma, og jeg fikk tak i billetter til kampen mellom Sverige og Paraguay, og etter det var det bare å bestille turen til Berlin. En annen stor drøm for meg var å se Brasil spille en VM-kamp. Da vi var unger og spilte fotball hjemme i hagen, var vi alltid Zico, Socrates og Falcao. Nå fikk jeg endelig muligheten til å realisere to drømmer, da Brasil skulle møte Kroatia to dager før Sveriges kamp mot Paraguay.
Vi sjekket inn på vårt hotellrom nær Schweden Strasse, og tok metroen til Olympiastadion. Selv om det var tidlig på morgenen var det allerede mange fans på plass. Et TV-team fra Brasil ønsket å intervjue meg og jeg prøvde så godt jeg kunne med “Sueco Brasil-fan!” Det var veldig varmt i luften, og vi var svært slitne etter å ha gått 2 kilometer til billettkontoret, hvor vi ble møtt av hundrevis av fans som også var på jakt etter billetter til kveldens kamp. Vi satte oss ned ved et gjerde og satt opp plakater med teksten: “We want two tickets”. Vi mottok flere tilbud, men de var for dyrt, 800-1200 Euro. Det var en lang dag i varmen, men sent på ettermiddagen gikk oppgittheten over i lykke. Jeg fant et par engelskmenn hadde to billetter til overs, og selv om de var svært dyre, var de fortsatt billigere enn de billettene vi ble tilbudt tidligere på dagen. Utenfor arenaen, danset og sang de brasilianske supporterne, og vi virkelig fikk oppleve en skikkelig sambafest. Når vi inntok våre plasser på tribunen, fikk jeg gåsehud over hele kroppen da de gul-grønne supporterne sang sine brasilianske supporterlåter. Det falt nok en og annen gledeståre også… Det brasilianske laget ble, før VM, rangert som ett av deres beste noensinne, og vi fikk se stjerner som Ronaldo, Kaka, Ronaldinho og Carlos løpe inn på banen.
Da Ronaldinho startet med å finte to motstandere og gjøre tunnelen på en tredje, hylte publikum av lykke. Dessverre ble det ikke så mye sambafotball, Brasil hadde problemer med å få oppnå scoringsmuligheter, men til slutt klarte Kaka å lage 1-0. Gjett om det var hopping og klemming på tribunen! I andre omgang kom Kroatia inn i spillet, og det ble en tøff kamp. En kroatisk supporter løp ut på banen og det tok en god stund før han ble båret ut av arenaen, rett ved siden av den jublende kroatiske leiren. Og etter hvert hørtes kroatene mer og mer. I det siste kvarteret eskalerte sangen så mye at brasilianerne tiet. Det ble et utrolig press på kortsiden og spillerne prøvde å henge med, men da dommeren blåste sluttsignalet, var det fortsatt Brasil som hadde kampens eneste mål, og sambafesten fortsatte hele natten i Berlin.


Brasiliansk sambafest på Olympiastadioen.

To dager senere var det tid for Sveriges kamp. Vi dro til Wittenberg Platz, der tusenvis av svensker var samlet for opplading til kampen. Vi møtte mange venner hjemmefra og sammen søkte vi ly fra varmen på plenen. Supportersang og skåler gav ekko mellom husene på torget, og stemningen var topp.
Området utenfor den grå Olympiastadion, ble opplyst av tusenvis gulkledde fans. En måtte klype seg i armen for å forstå at en endelig var på plass. Aldri før hadde så mange svensker tatt seg til en bortekamp, nesten 50.000 landsmenn var på stadion da vi satte oss ned på våre plasser på kortsiden. Da den svenske nasjonalsangen ble spilt, kom det nok en gang en tåre i øyekroken og gåsehuden var definitivt på plass.


50 000 svenske fans på Olympiastadioen i 2006.

Sverige spilte veldig bra og skapte flere farlige målsjanser, men ballen ville ikke i mål. Seieren var viktig for å ha muligheten til å avansere i turneringen, så jeg begynte å bli veldig nervøs når kampen gikk mot slutten. Svenske fans skrek og sang så høyt de kunne for å støtte laget, og i den 89. minutt kom endelig sjansen! Ballen kom inn fra siden, fløy vakkert over straffpunktet, og fra andre siden kom Freddie Ljungberg og nikket ballen i mål. Alle hoppet og skrek i eufori. Jeg løp opp og ned trappene på tribunen, mens jeg skrek av lykke, for en utrolig fest! De siste minuttene av kampen, vil hverken jeg eller de andre tilstedeværende noensinne glemme. Det er en av de mest klassiske kampene det svenske landslaget noen gang har spilt. Det ble en gul-blå fest i Berlins gater denne juninatten.


Olympiastadioen ble bygget i 1936.

I 2009 var jeg tilbake i byen på en weekend-tur sammen med 11 venner. Hvert år reiser vi til forskjellige byer i Tyskland og besøker forskjellige julemarked i adventen, i 2009 gikk turen til Berlin. Vi bodde i sentrum på Park Inn Radisson Berlin, på Alexanderplatz 7. Derfra var det lett å komme seg rundt i byen. Vi tok selvsagt sightseeingbuss rundt i byen og besøkte de mest berømte severdighetene. Brandenburger Tor, Riksdagen, Hauptbahnhof, Charlottenburg, Kurfürstendamm, Checkpoint Charlie og Kaiser-Wilhelm Gedächtriskirche. Et sted rørte oss dypt, og det var Topographie des Terrors. Der vistes bilder og dokumenter om nazistenes terror, henrettelser m.m. Grufulle bilder.


Brandenburger Tor som ble bygget i perioden 1789-1791.


Checkpoint Charlie.

100 meter fra hotellet lå et godt landemerke, det 365 meter høye TV-tårnet, Fernsehturm. Vi kom oss til utsikten, 207 meter opp i luften, og fikk en fantastisk utsikt over Berlin i solnedgangen.


Det 365 meter høye tv-tårnet.


Utsikt fra tv-tårnet.

Selvsagt rakk jeg litt fotball på reisen! Jeg gikk alene til Olympiastadion for å se en seriekamp mellom Hertha Berlin og Frankfurt. Det var en utrolig atmosfære inne på stadion, og hjemmefansen sang og heiet på sin elskede Hertha Berlin. Dessverre vant bortelaget 3-1, men jeg fikk se mange mål og oppleve den atmosfæren jeg elsker på idrettsarrangementer.


Tysk ligafotball på Olympiastadioen.

I løpet av turen, besøkte vi flere flotte julemarkeder, inkludert de på Alexander Platz, Charlottenburg og Gendarmenmarkt. Det ble handlet oster, pølser, skinker, pyntegjenstander, og det ble drukket mye Glühwein. Menneskene rundt Alexanderplatz glemmer nok aldri da vi gikk på skøyter på torgets skøytebane….
Jeg anbefaler sterkt en tur til Berlin, og jeg skal garantert tilbake til byen:)

Lengan

Populære hoteller å booke i Berlin:

Park Inn Radisson Berlin Alexanderplatz
Midt i Berlin, på den legendariske Alexanderplatz.

Europa City
Hotell beliggende i sentrum av Berlin.

The Ritz Carlton Berlin
Eksklusivt hotell som ligger i nærheten av Potsdamer Platz.

Upper Room Hotel
Hotell i vest Berlin, få meter fra Kurfürstendamm med massevis av butikker og minnekirken.




Musikkopplevelser i London

Kvinnen snudde seg mot meg og utbrøt: – Ooh Magnus! I’m so happy for you!
Mine tårer blandet seg med regndråpene som rant nedover kinnene. Hadde jeg mistet passet? Mistet bagasjen eller lommeboken? Vel nei, jeg opplevde bare noen spektakulære minutter da Bruce Springsteen startet sin konsert i Hyde Park med å spille “Thunder Road”, akustisk, sammen med Roy Bittan på piano…


Bruce Springsteen i Hyde park.

Å gå på konserter og å reise er en stor del av livet mitt, og kombinere konserter med et besøk til en hvilken som helst by i utlandet, er den ultimate opplevelsen. Det har blitt mange konsertreiser rundt om i verden, og mange nye opplevelser er booket for 2015, så nå er det bare å få fortgang i reiseplanleggingen.

Noen av konsertene jeg har vært på i utlandet har funnet sted i London, og jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om disse opplevelsene.
I 2011 reiste mine venner Tompa, Annelie og jeg til London for å se Bon Jovi opptre på festivalen, Hard Rock Calling.


Hard Rock Calling i Hyde Park.

Foruten å se en konsert i London for første gang, fikk jeg også anledning til å besøke noen skobutikker i byen, jeg tror faktisk vi besøkt de aller fleste i sentrum… Dagen før konserten ble det en shoppingrunde der jeg bare hang med og observerte:) Det ble et fornemt besøk til Harrods og en hyggelig lunsj på Harvey Nichols takterrasse. Nye opplevelser for meg, og jeg følte meg mer hjemme når vi endelig fikk oss en drink på Hard Rock Cafe, The Back Room.


Tompa på shoppingrunde i London.


Hard Rock Cafe The Back Room Bar.

Konsertdagen bød på strålende vær, og festivalområdet i Hyde Park var fylt med 65.000 glade besøkende. Solen varmet skikkelig, og på plenen ble lagt ut tepper der fans hadde piknik mens de nøt ettermiddagens oppvarmingsband i påvente av kveldens hovedattraksjon, Bon Jovi. Endelig gikk bandet på scenen og kick-startet konserten med “Raise Your Hands”, “You Give Love a Bad Name” og “Born to Be My Baby”. En merket umiddelbart at bandet var i strålende humør, og Tompa og jeg fikk gåsehud over hele armene. Over scenen ble den klare blå himmelen omgjort til et magisk oransje lys, da solen begynte å gå ned. Det hjalp selvfølgelig på stemningen og allsangen som var på sitt høydepunkt. Da bandet startet sangen, “Dry County”, skrek jenta bak oss: – I love this song more than life!! Å se en så lykkelig person berører meg, og jeg husker hvordan hun sang med på hele sangen med gråten i halsen. Konserten varte i nesten tre timer, og bandet kom ut på scenen tre ganger for å spille ekstranummer. Lykkelig vandret vi gjennom Londons sommernatt, konserten fikk selvsagt beste karakter fra oss.


Bon Jovi på Hard Rock Calling.

I 2012 var det tid for Hard Rock Calling igjen. Da de kunngjorde årets hovedattraksjon, Bruce Springsteen, var det ikke snakk om å bli hjemme. Vi var ni venner som reiste over til England og startet helgen på puben The Swan. Der tilbrakte jeg også mange kvelder under OL en måned senere, men det er en annen historie. Vorspielet på hotellrommet hadde knapt startet da sengen knakk sammen. Rock’n’roll!!
Natten før konserten, var det Springsteen-party på puben, Pride of Paddington. Der møttes fans fra hele verden og et live-band spilte Bruce-sanger. Det var en skikkelig fest som varte hele natten, og når allsangen stilnet var både min seng og taket på puben ødelagt… Rock’n’roll…


Vennegjengen på Hard Rock Calling.

London hadde hatt dårlig vær i dagene før festivalen, så inne på konsertområdet i Hyde Park var bakken fylt med bark. Vi hoppet frem mellom vannpyttene, og de i gjengen som hadde kjøpt støvler på Primark, var veldig fornøyd med shoppingen. Vennene mine er ikke så store fans av Springsteen som jeg er, så de gikk til en mindre scene for å lytte til Amy McDonald, mens jeg gikk til hovedscenen for å få en god plass før Bruce. Jeg trengte ikke å vente så lenge på Bruce, da han dukket opp som gjesteartist på John Fogertys konsert, og sammen fremførte de «Rocking All Over The World».
Et par timer senere startet min 21. Springsteen-konsert med at Bruce kom på scenen og sang “Thunder Road”, kun akkompagnert av Roy Bittan på piano. Jeg elsker denne versjonen, og siden dette var første gang jeg hørte den live, så kom det noen tårer i sommerregnet. At det regnet enset ikke Springsteen, han sprang som vanlig langt ut på scenekantene og ut i mengden. Han var i strålende humør, og fikk stor respons fra publikum i Hyde Park. Et tilbakevendende punkt under konsertene er at han henter plakater fra fansen med sangforespørsler. I London spilte han «Take em as they come» for en fan som hadde reist rundt på mange av Europa-konsertene uten å høre den låten. I Göteborg stod jeg ikke langt fra hotellet hans da han gikk i bilen for å dra til Ullevi. Jeg sto ved en fotgjengerovergang, og akkurat da bilen hans nærmet seg, gikk tre damer ut i veien og bilen hans stoppet. Jeg gikk opp til bilen og Bruce rullet ned vinduet. Jeg ba ham om å signere platen “Born To Run”, og spurte om han ville spille sangen “Be True” under kveldens konsert. – You wanna hear that one? We’ll see, we’ll see, svarte han og leverte den signerte CDen. Jeg var selvsagt fornøyd allerede, men gjett om jeg fikk gåsehud da han kom bort til meg under konserten, tok plakaten jeg holdt opp med teksten «Be true» og sa i mikrofonen: – This is for my friend outside the hotel! Deretter spilte han min ønskelåt på Ullevi.
Jeg kunne forstå hvor lykkelig fyren i Hyde Park var da han hørte sin ønskelåt fremført av Bruce. Tom Morello og John Fogerty besøkte Bruce på scenen, men kveldens største jubel kom da Sir Paul McCartney kom inn og fremførte “I Saw Her Standing There” og “Twist and Shout” sammen med Springsteen. Hvilken opplevelse vi fikk i parken den kvelden!!

I 2013 var det tid for å besøke London igjen, denne gangen for å se Bruce Springsteen.
Vi var seks venner som startet helgen med lunsj på The Swans balkong. Nå hadde jeg blitt gode venner med eieren og personalet på puben, så det var en lykkelig gjenforening. På denne balkongen ble det også gjort mange billettavtaler under OL, så mange morsomme minner kom tilbake. Akkurat som i 2012, var det Springsteen-party på puben, Pride of Paddington, og allsangfaktoren var høy til live-bandet som opptrådde. Plutselig dukket Springsteens saksofonist opp, og det ble nesten kaos når alle ville møte og la seg fotografere sammen med Jake Clemmons. En vellykket start på helgen!


Mats, Jocke og jeg traff Springsteen i 2013.


Tompa og jeg sammens med Stuart, The Swans eiere.


Vennegjengen på fest med Jake Clemmons.

På konsertdagen reiste vi til Wembley for å være på plass i god tid, men det var elendig vær, så vi satt oss inn på en pub i nærheten. Regnet strømmet ned og vi syntes litt synd på de tusenvis av fans som allerede stod i kø utenfor stadion. Jeg husket tilbake til Champions League-finalen i 2011, da jeg stod utenfor Wembley og prøvde å få tak i en billett. Prisen lå på 1000 £, så jeg måtte gi opp. I stedet fikk jeg opplevde at Usain Bolt, Paul McCartney og Roberto Carlos holdt på å springe meg ned ved VIP-inngangen. Jeg husket også da jeg ble lurt til å kjøpe en falsk billett til FA-cupfinalen på Wembley i 2012, og hvordan det føltes ved inngangen når lyset ikke ble grønt da billetten ble stoppet i automaten…


Wembley.

Denne gangen hadde vi ekte billetter og fikk på et utsolgt Wembley, oppleve hvordan Bruce begynte kvelden med “Land of Hope and Dreams”. Bruce og bandet var i godt humør, og de hoppet kraftig over den planlagte spillelisten. Seks ønskelåter fra fansen ble spilt, og deretter spilte de alle låtene fra albumet “Darkness on the Edge of Town” i rekkefølge. Bruce har en utrolig evne til å gjøre hver opptreden unik, og hans energi på scenen alltid gi et enormt glede-kick! Denne kvelden endte med en akustisk versjon av “Thunder Road” og mange i salen hadde tårer i øynene. Bruce ble rørt av publikums kjærlighet i løpet av kvelden, og jeg var mer enn fornøyd med min 25. Springsteen-konsert. Vi avsluttet kvelden på en pub utenfor Wembley, Blue check. Der hadde et hundretalls fans samlet seg, og ut av høyttalerne ble det spilt Springsteen på fullt volum. Folk sto på bord og stoler, og sang det de orket. Her opplevde vi noen fantastiske timer med fellesskap og glede! I løpet av disse turene, har jeg lært å kjenne flotte mennesker, og jeg har vært tilbake til London på fantastiske Springsteen-fester, hvor vi har delt minner fra konserter og livet generelt. Vi ses nok snart igjen.


Bruce Springsteen på Wembley.

Musikkmiljøet i London er selvfølgelig utrolig bredt, tenk på alle musikalene som spilles der for eksempel. Jeg har bare vært på en av dem, og det var Mamma Mia på Prince of Wales Theatre. Selv der satt man med et smil om munnen og ble dradd med av den positive energien på scenen…. til jeg begynte å kjenne en gryende matforgiftning… Panikken økte da jeg begynte å telle hvor mange mennesker jeg måtte komme meg forbi om det plutselig skulle dukke opp et behov for å gå på toalettet…


Mamma Mia, bra musikal.

Avslutningsvis ba jeg min venn, Michael Gallagher, som bor i London, om å gi dere noen tips om klubber med god livemusikk. Her er hans favoritter: “My faves at the moment and in no particular order are 1) Dingwall’s in Camden, good small venue so you can get close to the bands, 2) Islington Assembly Hall, beautiful room, great sound, great toilets! 3) The Garage, great rock venue and small enough to get in the mosh pit, 4) The Borderline, probably my favourite, mostly Americana bands, 5) The Town & Country, brilliant place to see a band, been going for years, 6) Bush Hall, stunning room, 7) Islington Academy, good social location, and two minutes away The Islington pub, a very small room with good bands, 8) Hoxton Bar & Grill, lots of hipsters but a great place to see a band, 9) Brixton Academy, big venue big bands pure rock and roll, 10) The Boogaloo pub, famous north London pub for celebs and rock stars, nice vibe. That’s it for now, there are too many to mention, but these are the places where I’d usually hang out to see bands.”

Ha det godt, vi snakkes, “Lengan”

Populære hoteller å booke i London:

Travelodge London Central Waterloo Hotel
Bare 900 m fra Big Ben og ved siden av Waterloo stasjon og livlige South Bank. Hotellet ble renovert sommeren 2013.

Royal National
Ved siden av Russel Square og i gangavstand til Soho og Oxford Street. Røykfritt hotell.

Travelodge Kings Cross Royal Scot
Travelodge Kings Cross Hotell ligger sentralt nær Kings Cross stasjon, med enkel adgang til både sentrale London og City of London. Hotellet ble renovert våren 2014.

Corus Hyde Park
En georgiansk bygning med moderne rom, beliggende midt imot Hyde Park. Nӕr Oxford Street og Londons West End.

Travelodge London Central City Road
Ligger 2 km fra St. Pauls Cathedral

Grand Plaza Serviced Apartments
Grand Plaza tilbyr private leiligheter med god beliggenhet til Hyde Park Notting Hill og Kensington Palace.




Din voucher

Din handlekurv er tom.
Din voucher

Følg oss

Facebook

Twitter

Følg oss
Tel +47 21543214 • E-mail info@zleepinghotels.com
www.zleepinghotels.no • www.facebook.com/zleepinghotels.no

Legg merke til at din handlekurv vil tømmes kl . Reservasjoner du har gjort vil kanselleres og annet innhold i handlekurven tas bort om du ikke fullfører bestillingen.

Fortsett til kassen
Velg språk
Velg valuta